Vi sitter i slørblå junikveld og svaler oss på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv, fordi vi sanser det sammen.
Se Skogsjøen ligger og skinner rødt av sunkne solefallsriker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind – det er noe som haster.
Å, flytt deg nærmere inn til meg her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen.
